Om å lese.

Å lese er schtilig. Ganske kuult i grunn. Da min lokale bibliotekar, i en forgangen tid, spurte om jeg hadde noen tips innen Fantasy-sjangeren og uttalte: "At det er det ungutta leser, så det er viktig at vi har det inne." 
- kunne jeg ikke være mer enig. Man kan selvfølgelig le av sjangerkonvensjonene; hvor
det aldri kan regne om ikke heltene har mistet utstyret sitt - eller at skurkene vil fortelle hele planen så fort heltene tas til fange og puttes i en celle som de lett kan unnslippe. At fortellingene likeledes er relativt skinnegående og med enkelt språk,  gjør
det ikke mindre verdt å lese. Som min bibliotekar påpekte er det viktigste at man leser, ikke hva man leser!

 Like barn leker best.

Serieromanmillionærene surver over at de ikke får være med i Forfatterforening, som de tror er det såkalte 'gode selskap'. Nå er det jo ikke noe nytt at folk surver fordi de 'ikke får være med', men debatten er nå aktualisert av stakkars Frid Ingulstad, som ikke får være med å leke og drikke kirsebærlikør med de som ikke
selger så bra og som skal prise seg lykkelig over innkjøpsordningen.

Nå går også min gamle helt Jon Michelet ut og sier at Forfatterforeningens opptakskrav er for høye og at man må senke terskelen. Han refererer til en gammel disputt om Margit Sandemo og hennes eventuelle medlemsskap (som Michelet støttet), et medlemsskap som Margit takket nei til da hun først ble tilbudt en plass i foreningen. "And there's the rub" som den annerkjente, men fortsatt ikke medlemskapstilbudte, William Shakespeare skrev det for lenge siden. Hvorfor sutre seg til å være med noen som ikke vil ha deg, Frid Ingulstad? Om du trasset deg med gutta som spilte fotball på ungdomskolen så betød ikke det at de gadd å sentre til deg. Om du er skikkelig hypp på en av de gjenlevende på gamlehjemmet betyr ikke det at han ikke takker nei til tilbudet - eller faktisk velger å benytte en prostituert.      ... ....


Okay, jeg er frekk og jeg kommer sikkert til å brenne i himmelens antipode, men jeg har rett til å skrive hva jeg vil* - akkurat som Ingulstad, Ellinor Rafaelsen, Anne-Lise Boge, Eli Hagen,
Ari "Kokainfest"** Behn, Raymond E. Feist, Bente Pedersen, Erik Mykland og eventuelle andre som kan 
stå på listen over folk med kommersiell-, men ikke litterær verdi. Jeg har jo ikke en gang kommersiell verdi,  men det hindrer ikke meg fra å menge 
meg med gode venner og trykke <> i hytt og pine.

At ikke-medlemmer har alle økonomiske rettigheter som de annerkjente medlemmene har understreker jo bare at det hele er noen survete forfattere som innbiller seg at de blir holdt utenfor champagne- og kjendisfester, hvor de kan spise jordbær med de store og bli kjørt hjem av Anne-Cath Hærland, som det heter i sangen.


* Okay, man kan ikke skrive injurierende ting om andre, men det jeg antydet er på ingen
måte verre enn beskyldningene mot Anne Oterholm og de andre i Forfatterforeningen for å ha kalt 
serieforfattere- og lesere for "dumme".  At de blir beskyldt for å være "elitistiske" er jo for så vidt sant, men jeg holder det ikke i mot noen at de innehar kritisk sans og vet hvem de vil leke med.

** Okay, "Trist som faen" er absolutt verdt sekseren og jeg håper gutten får ut fingeren og skriver noe lignende igjen.

Champagne.

"Det er synd på oss rikinger, for vi må drikke all den sure sjampanjen..." -- Leserinnlegg i Tønsberg Blad 


I går var jeg så heldig at favorittlaget mitt spilte kamp på fjernsynet. Jeg hadde ikke noe øl i huset, så jeg tenkte at et glass rødvin kunne gjort seg,  men på grunn av oppussing på kjøkkenet er stuen litt overfylt, så jeg fant ikke vinflaskene jeg kunne ta uten å få min samboer på nakken. En flaske sprudelwasser virket da som en god idè, 30 min i fryseren så er den god, kald og forlokkende, som en ung Wenche Foss*.

  6 min:  0-1 Berbatov
20 min: 0- 2 Own Goal (Babtista)
22 min: en frekk kommentar fra min samboer

Etter 30 minutter tok jeg frem flasken, tenkte at alkohol vil døyve sorgen - før jeg oppfattet at The Gunners hadde igjen en hjemmekamp og tenkte jeg kunne feire bortemålet på forhånd. Resultatet ble at første omgangs "syndebukk", Babtista) puttet to ganger og mulighetene for avansement økte betraktelig.

Moralen er: "Ting skjer når du drikker champagne."


Det burde selvfølgelig Tor Olav Trøim ha visst, før han begynte å surve over at Dagens Næringsliv, forresten en forbasket bra avis, bedriver undersøkende journalistikk og setter fokus på mennene i finanslivet. Ikke nok med at hans surver, (dem er det som kjent nok av i avisene om dagen), men gutten med gulltangaen forsøker å bruke økonomisk makt for å påvirke Dagens Næringslivs redasjonelle innhold i saken "Kjøper askjer for å begrense gravejournalistikk", hvor et lekkert bilde av noen sjampis-kollegaer og 6 bikiniberter figurerer, under tittelen: "Gutta på tur."

Alt Tor-Ola...v skulle gjort var å tenke på moralen om champagne, og skjønt at å blande inn jenter og Arne Hjeltnes ikke nødvendigvis er noe triks. Så hadde han spart seg å kjøpe aksjer for å lage kvalm på generalforsamlingen. At det han nå viser er finanselitens forakt for den frie presse gjør vel gutten velkommen til Ukens kaktus™, eller noe?

Sitat Dagbladet: "Trøim likte dårlig at avisa brukte bildet der han poserer sammen med Hjeltnes og seks lettkledde kvinner."


Hvilket bilde ønsket han at de skulle brukt??!???



















* Wenche Foss er forresten fortsatt en stilig dame!

Blogging. 

Inspirasjon er viktig for en blogger. Det holder ikke å bare skrive,  man må liksom ha noe å skrive om. Hvis ikke så sklir det hele ut og man begynner å snakke om Kant's pliktetikk, den nyeste filmen man så; ("the Prestige" med Christian Bale og regissert av Christopher Nolan, to favoritter. Filmen var gjennomskuelig, men jeg likte temaet og skuespillet var strålende, også Hugh Jackman,) og nyheter (Carew har byttet klubb igjen!?).

Noen ganger har man bare ikke inspirasjon. Jeg leste forresten Stephen Kings "Om å skrive" for ikke så lenge siden. Arsenal slo Manchester United i helgen, og de kan komme seg til semi-finalen i Liga-cupen, om de slår Tottenham i kveld. Kampen går til-og-med på fjernsynet. Jeg har lest flere King-bøker i det siste. Lurer på hva ellers jeg skal lese fremover. Ikke noe for tungt, i alle fall.

I morgen vil jeg kanskje klare å kommentere noen nyheter. Ei dame får ikke være med i Forfatterforeningen,  ser jeg når jeg titter i dagens nettaviser. Frid Ingulstad heter hun som, i likhet med Kjell Halbing, blir holdt utenfor "Det gode selskap". Hun har visstnok skrevet flere romaner, eller serieromaner, som det visstnok heter. Ikke har jeg hørt om dama, men det behøver ikke bety noe. Jeg lurer bare på 
hvorfor alle skal bruke mediene til å sutre. Jeg lurer på om trenden vil fortsette?

Jens Stoltenberg, med et hjertesukk i Dagsavisen: "Huff, det er mye ansvar å lede regjeringen."

Jan Åge Fjørtoft til VG: "Nei, nå er jeg lei av å snakke om fotball til mediene. Her om dagen så..."

Carl Ivar Hagen til Dagbladet: "Nå synes jeg det er for mye fokus på min demagogiske personlighet og for lite på den dårlige politikken Fremskrittspartiet  fører."

Paris Hilton og venninnene: "Hva med litt kritisk journalistikk vedrørende kommersiell utnyttelse av en kjendisstatus innen såkalte kunstneriske områder som film og musikk?"

Skolen/Skoern.





Jeg leste igjennom denne bloggposten av Onarki, via en link fra Dagbladet. Å prostituere seg, slik som BT en gang gjorde, er nok trikset for å 'bli kjent med' flere lesere, men denne posten skal ikke handle om det. Jeg tenkte jeg skulle synse litt om skolesystemet vårt, tross alt så har jeg jo hatt befatning med det utover kun å "gå der".





Jeg er enig med blogger, og ikke minst kommentarene, at å samle mest mulig unger/(og den fæle ungdommen) på en plass ikke er en løsning i seg selv. Nå er jo skolen mer enn en oppsamlingsplass, heldigvis, men det er et faktum at voksentettheten kunne vært større, klassene mindre og diffrensieringen av undervisningen større.



Jeg gidder ikke kommentere disse tingene; som tross alt er politiske (økonomiske) spørsmål, men jeg ønsker heller og svare den unge personen som skrev følgende i en kommentar til Onarkis post:



"Jeg lærer mer når jeg ikke er på skolen enn når jeg er der de skal alltid lære oss så kjderlige ting... hvorfor kan vi ikke også lære ting som intresserer oss? hvorfor er det ingen fotolinjer på barne og ungdomskolen når jeg veit det er det jeg skal bli?

jeg driter i kvadraturen av en x ganger y deler på z også var det plutselig en b hva blir a?"







Jaja. For det første så gjør man mange 'kjedelige' ting på skolen for å drille. Noen ting trenger man faktisk å drilles i, for at kunnskapen kan integreres. Det kan være lurt å drille forskjellige oppgaveløsninger (innenfor matematikk, f.eks.), men det største utbyttet får man av å skrive - og skrive mye! Ikke bare blir man flinkere til å skrive, både motorisk, (med håndskrift og ved å treffe riktige taster på tastaturet), men også til selve det å formulere skriftlige setninger og i å benytte tegnsetting.

Ved å skrive så øver også man opp mer enn bare skriveferdigheten. Hukommelsen 'blir bedre', som man sier det. I alle fall så er det lettere å huske ting man har befattet seg med på flere måter. Noen har en hukommelse anlagt slik at man husker det man hører, andre det man ser (leser) - de fleste husker bedre om man kan både høre og se. Alle husker også bedre om de har arbeidet mer med stoffet, som ved for eksempel å ha produsert en tekst. Det er selvfølgelig mange andre arbeidsmåter som er nyttige og gode enn kun tekstprodusering. Samtaler, forsøk, prosjektarbeid (altså skikkelig med problemstilling) og god, gammeldags pugging er alle effektive læremåter, men å bli god i skriving har den fordelen at man også blir god til det som de fleste potensielle arbeidsgivere ser på først.


Et annet poeng, og et ganske viktig et, er at det er altfor tidlig å vite (man kan riktignok bestemme seg) hva man skal jobbe med i fremtiden. Antageligvis vil man også oppleve at man vil både bestemme og ombestemme seg opptil flere ganger. Jeg har jo selv vært innom mange forskjellige yrker og har enda ikke bestemt meg for 'resten av livet'. Faktisk tror jeg unge mennesker skal være forsiktig med å tro at de vil jobbe på ett og samme sted hele livet. Jeg kjenner en som har jobbet på samme sted i over 40 år (som vaktmann), men det har riktignok vært for forskjellige eiere. Fremtidens arbeidsmarked vil nok ikke være like forutsigbart som den gang man bare fulgte i sin fars fotspor, jeg er ikke alene om å hevde det.


 

Lesekroken.

Jeg er snart ferdig med Peter Benchleys "the Island", en bok om mystiske forsvinninger i Bermudafarvannene. Boken omhandler en skribent og en antropolog på slutten av 1970-tallet, men er mest en spenningsroman. Jeg har også nylig lest Stephen Kings "Om å skrive".

Det som dog opptar meg av litteratur om dagen er hvordan Eli Hagens bok kan selge så ufattelig godt - og den skal faen meg bli lydbok også! For det første fatter jeg ikke at folk gidder å lese sutrete oppgulp fra de som har gjort en karriere av å sutre og fremstille seg selv som ofre. Dernest fatter jeg ikke at folk vil finne på å *kjøpe*, altså betale gode penger for, og følgelig til en rettighetshaver som ikke bare er sutrete, men har også på sine eldre dager, (med gubben utenfor skuddlinjen), blitt en anklager og ryktespreder.

Jeg har hørt at folk liker sladder, men det får være måte på. Det eneste er at en kompis av meg uttalte at: "Hvis jeg ble tvunget til å lese en av bøkene til 'partifruene', ville jeg nok valgt Elis fremfor 'bondevikdamas', om ikke noe annet så er den vel mer lettlest."

Det slår meg at den kanskje inneholder mer sex enn noe fra KrF, sex selger jo - lurer på om jeg skal tilbe meg å skrive biografien for Tanya Hansen...

FrP og det nye året. 

Bjørn Tore skriver i sin blogg hva han skal skrive om det kommende året og Stian spør om det ikke kommer noe om FrP. "Det gjør det nok," svarer Bjørn Tore så kjekt og i samme åndedrag så henger jeg meg på og sier at det nok kommer noe her fra MemoriesandMaladies også.

Så jeg starter rett og slett 2007 med å linke til en blogg jeg fant via en lenke fra Dagbladet. Bloggen, av Frilans1, og ikke minst kommentarene var godt skrevet og tar for seg endel punkter om FrP og Norges befolkning. Nå er det jo ikke sånn at jeg tror min blogg vil generere flere treff enn en link fra selveste Dagbladet, men om ikke noe annet så øker det statusen til bloggen i henhold til googles kriterier og, ikke minst, gir det mine lesere et håp om at Michäel Maleficum fortsatt er i live.

         Godt Nytt År, folkens!