Arsenal.

I kveld avgjøres det. The Gunners leder 2-0 sammenlagt og har en meget god sjanse til å gå videre i Champions League. Fabregas og Eboue er med, Henry er som alltid i form og forsvaret har holdt tett i 270 minutter. Dette kan gå veien! Etter Juventus venter Villareal og Riquelme, nok en hard kamp. Vi Gunners-supportere har ventet lenge på suksess i Europa, kanskje dette er året?

Hvordan blir en pønker og sosialist Arsenalsupporter? Det er ikke en spesiell lang historie, men heller flere små som kuliminerte i min dedikasjon til Arsenal. Det hele startet da jeg var fire år og hadde mange fotballkort. Jeg lekte med dem og klinkekuler og spilte kamper, men det var, tross barnets fantasi, noe som manglet. På tv nevnte kommentatoren hele tiden navn på spillerne, men selv om navnene sto på kortene hjalp ikke det en uskolert fireåring. Så jeg maste på min far. Og maste. Til slutt sa han at han kunne lese opp ett (eneste) kort, men jeg fikk selv velge hvilket.

Så jeg led valgets kvaler, (og var stille en stund), mens jeg funderte på hvem jeg ville vite navnet på. På den tiden hadde jeg dilla på keepere og jeg visste at keepere gikk i grønt, (min far var keeper på forsvarets bedriftslag), så jeg valgte ut den eneste spilleren i grønt og lot min far lese navnet: "Alan Smith". Senere deduksjon har funnet ut at Alan Smith da spilte for Leichester, og selv om jeg ikke kan stave det, så ser jeg ikke bort i fra at de har hatt grønne (borte)drakter. Eventuelt blå, røde, gule... å være fargeblind er ikke alltid så greit.

På våren i 1989 satt min far og så tippekampen hos min bestemor og jeg bestemte meg for å se kampen selv, da jeg kjente begge lagene som var med; Liverpool og Arsenal. Jeg var litt i tvil over hvem jeg skulle heie på og kom til at jeg kjente to spillere på Liverpool. John Barnes og Ian Rush, angripere. Dessverre viste det seg at Liverpool ikke var noe angripende lag. De spilte kjedelig og forsøkte lite spennende, selv om jeg ikke kunne mye fotball på den tiden. Arsenal derimot kjempet hardt, scoret et mål og skapte god steming, både på tribunen og i mitt stille sinn. Til slutt scoret de 2-0 målet og tribunene truet med å fly avgårde! Arsenal skapte en fantastisk stemning og jeg var hektet! I ettertid viste det seg at når Michael Thomas puttet inn det siste målet sørget han for at Arsenal vant ligaen, noe som kan forklare stemningen på tribunen.

Jeg var fortsatt mest opptatt med å spille fotball selv, men i 1990 kom fotball-VM. Jeg husket at jeg hatet Tyskland fra VM i 1986 (og ikke minst repriser fra overfallet på Battiston i '82) og at Argentina, med den fantastiske Maradona griset tyskerne i finalen. Tyskland valset over fotballnasjoner som "de Forente Arabiske Emirater", mens Argentina ble overfalt av noen kamerunske råtasser. Argentina endte med å slå ut hjemmefavoritten Italia, mens Tyskland slet, men slo de naive engelskmennene på straffekonk. Tyskland endte med å slå Argentina i finalen på et billig straffespark og Argentina dro hjem i skam. Dagbladet hadde før VM satt opp Tyskland som sin favoritt og jeg hatet dem for at de hadde hatt rett. Jeg la dog merke til at de holdt Arsenal som favoritter til ligatittelen i England den sesongen.

Da jeg senere gjorde narr av noen kamerater på skolen som holdt med Liverpool, spurte de meg hvem jeg holdt med og jeg svarte glatt: "Arsenal." På spørsmålet om jeg kjente noen spillere på laget svarte jeg like glatt: "Alan Smith. Han og jeg går langt tilbake." Jeg begynte å lære meg lagoppstillingen til Arsenal og å følge med på tippekampen. (Det var tiden da tippekampen gikk på NRK og søndag- og mandagskampen gikk på TV3.)

Arsenal tapte ikke, sesongen 1990/91, men Liverpool vant og vant og hadde en stor ledelse på poeng ved juletider. Trond, en av mine Liverpool-supportervenner, veddet med eieren av den lokale videosjappa på at Liverpool skulle vinne serien - hvis ikke skulle han vaske sjappa i et år. Så slo Arsenal Liverpool 3-0 i julekampen vi måtte være på en konfirmasjonstillstellning. I returoppgjøret vant vi 1-0 og Liverpools ledelse skrumpet stadig inn. Arsenal tapte èn kamp, den sesongen, men Liverpool tapte til slutt mange og endte på andreplass, godt bak George Grahams mannskap. Jeg (og andre ikke-liverpoolsupportere) triumferte. Arsenal hadde gitt meg en stor glede i livet og jeg hadde noe å bry meg om i min ellers miserable tilværelse.

Fotballinteressen har siden dalt littegrann, men Arsenal er fortsatt klubben i mitt hjerte! Jeg krysser fingrene for i kveld og gleder meg til TV-kvelden!